Johanne Louises nettsider

Johanne Louise

"Gi andre trøst og glede - - - "

Intervju med Johanne Louise

  • Hva slags bilder er det?
  • Tja - hvordan skal man egentlig karakterisere - Jo, for det første kan jeg si at ingen behøver å være i tvil om hva bildet forestiller - rent ytre sett. ER det en trestamme, ser du det - er det hus, ser du det -

  • Er det da mange trestammer og hus?
  • Å det er vel mest blomster - det er nå engang det feltet jeg har spesialisert meg på.

  • Hvordan vil du plassere deg selv - er det noen skole eller stil du hører til - er det da noen du synes du har lært av?
  • Johanne Louise med gyllenlærsbildet In Dulce Jubilo

    For det første har jeg fått direkte undervisning av Birgit Abrahamsen engang. Hun hadde selv vært elev av Harriet Backer, men det var en lærer som var veldig varsom med å påvirke elvene sine, så det Birgit lærte meg, var nok helst fra hennes egen sjel.

  • Hva gikk undervisninga ut på?
  • Å se på en blomst - en stemorsblomst - oppleve hvor mange farger det var i den og få det fram på papiret. Det var den klare målrettede undervisninga jeg fikk av henne. Men ellers hadde jeg rikelig anledning til å se det hun hadde gjort og lære av det.

    En gang hadde jeg for øvrig tegnet en kattunge som hoppet ned fra ei trapp -og jeg så bare bakbena og halen som stod rett til værs da den hoppet. Da Birgit så den tegninga, ga hun meg en kompliment. Det vil si, det var de voksne som fikk den og overleverte den til meg: Se den, jeg kunne ikke gjort det bedre selv.

    For øvrig lærte jeg mye indirekte ved å se på Olav Bjørgum, Inger Kvarving og Kari Rolfsen. Men jeg kan aldri huske at jeg drømte om å gjøre noe som var likt dem. Jeg bare beundret dem - slik gikk det altså an å gjøre det! Olav Bjørgums strektegninger, Kari Rolfsens den gang vare og lette blyanttegninger - og noen nattbilder i hemmelighetsfulle farger som Inger Kvarving hadde lagd og som var resultat av en uendelig lang prosess - syntes jeg dengangen. Det var kanskje første gang jeg ble klar over at et bilde ikkje behøvde å ha bare et fargelag, det kunne være lag på lag -

    Men jeg kan ikke huske at jeg prøvde å kopiere. Derimot studerte jeg grådig og intenst det verktøyet de brukte - blyant og kull og fine tusjpenner ble gransket av mitt grådige blikk - - -

    Og siden har jeg også interessert meg ekstra for teknikken. Der har jeg nærmest drevet selvstudium. Jeg har lest opp av stolper og ned ad vegger om kjemien i oljemaleriet - og det skal jeg si, at når en må til faglitteratur på svensk, da kan det by på språkproblemer! Da jeg kasta meg over Akke Kumliens "Oljemåleriet" for første gang, hadde jeg aldri hørt ordet "moddlare", og ingen ordbok hadde jeg, så enden på visa ble at enkelte setninger var ganske tåkete. Til gjengjeld lærte jeg endel av Akke Kumlien setninger utenat, og kan fremdeles sitere deler av han - "En gasutveckling innträder då, och man omrör det hela till dess at ingen gas bildas - - - "

  • Og hva har resultatet hittil blitt?
  • Jeg har overlegent mest av pastell og akvarellbilder - få oljemaleri. I noen av dem har jeg malt lagdelt, som det ble gjort før i tida - men plassproblemer har gjort at jeg ikke har kunnet kaste meg skikkelig over å prøve ut i praksis det jeg har lært om de lagdelte oljemaleri. En trenger jo stor plass -blant annet til å la bildene tørke -

    For øvrig kan jeg røpe at jeg bruker det jeg har lært om oljemaleri i akvarell-teknikken min - og den teknikken har jeg aldri sett andre bruke, så den tror jeg jeg er nokså alene om -

  • Men interesserer teknikkene det vanlige publikum? Er de ikke mest interessert i hvordan bildet ser ut?
  • Kanskje det. Og det kan vi vel da i det minste si, at folk til å begynne med har en nokså realistisk eller naturalistisk måte å gripe saken an på?

    Stilkriterium og karakteristikker - som sagt - det er et rotete gebet. La meg si det slik: Skal jeg male ei lilje, så hender det nok at jeg ikke ser alle de seks støvbærerne, og da maler jeg heller ikke alle de seks. Men jeg maler for all del i alle fall ikke sju! Jeg liker å la botanikken stemme - innenfor de grenser som budskapet i bildet gir.

  • Kan du forklare nærmere?
  • Jeg tegnet en gang en St. Paulia plassert ute en frostdag - Hvordan tror du det hadde gått en vanlig naturalistisk St. Paulia ute når gradstokken kryper under null? - - - Nettopp ja! Men det var en dypere budskap i det, og jeg brukte et sitat fra Wergelands dikt om den første sommerfugl som tittel.

    Jeg trodde forresten alle måtte kunne oppdage at bildet egentlig var ramt urealistisk og spørre seg selv hva meninga kunne være. Men vet du, jeg oppdaget at enkelte trodde jeg ikke visste at St. Paulia ikke tåler frost, og andre trodde det var en blåveis jeg hadde tegnet, og de sistnevnte syntes bare det var så vakkert!

    Johanne Louise med gyllenlærsdekorert gyngestol

  • På plakaten om utstillinga står det ikke bare om bilder og trykk, men også om skrin og kister?
  • Ja, det hadde jeg nær glemt - men jeg har et spesielt forhold til møbler. Jeg elsker dekorerte stoler og bord og kister -

  • Rosemaling?
  • Nei, det vil jeg ikke si. Enkelte synes riktignok at det jeg maler både av bilder og dekorasjoner, har noe rosemalingsaktig ved seg. Ikke det at jeg ser det selv - Men det er kanskje det at jeg bygger mye på rytme i stilk og bladverk når jeg tegner blomster. Og kanskje det er det at fargene kan være nokså sprelske - uten å bli grelle.

  • Er det noe spesielt bilde du er ekstra gla i på utstillinga?
  • Er du gæern, jeg røper ikke slikt! Folk kunne jo finne på å kjøpe av meg det bildet jeg er gladest i!

  • Og det vil du ikke?
  • Tenk hvor tomt det skulle bli på veggen hjemme,da - Nei, noen er jeg så glad i at jeg ikke orker å selge. En gang tegnet jeg et nytt bilde av samme motiv fordi det var ei som hadde forelska seg i nettopp det bildet jeg ikke ville av med - - - Men når en har blitt altfor glad i et bilde, er det jo den utveien å ikke henge det på utstilling i det hele tatt, eller sette "privat eie" på det. Men min økonomi tilsier at det er de færreste bildene jeg kan gjøre det med. Så er det mange av de kjæreste som må henge der til salgs - og jeg går og skjelver innvendig hver gang en person nærmer seg nettopp det for mye -

    Ungene mine gjør det forresten enda verre for meg - for de har det også med å kaste sin kjærlighet på enkelte bilder og forlange av meg at "mor, det derre må du i hvert fall ikke selge!"

    Jeg håper i alle fall at de bildene som jeg må selge mot mine innerste ønsker, kommer til folk som virkelig elsker dem - Hva var det forresten ikke Elsa Beskows bønnemor sa? "Jeg håper til slutt at hver bønne blir puttet i jordens muld, så til neste år står dere grønne, favnen av bønnebarn full!"

    Kanskje det er det beste en kan ønske bildene, at de ikke bare vil bli elsket der de kommer, men også virke befruktende på medmenneskers sinn. At det jeg har malt i en sorgtung stund, vil gi andre den trøst og glede at sorgen har fått et uttrykk, og at det slik kan hjelpe dem videre. Eller at det jeg har malt i lykke og overskudd, vil formidle noe av dette overskuddet til dem som kjemper i sitt livs tornekratt!